På skyggesiden: Venting

Hele livet bruker vi stort sett til å vente.
Venter på jul
Venter på vår (det er jo det vi gjør nå)
Venter på sommeren (til det blir varmt nok til å bade)
Venter på vinteren (når vi er lei av det sure høst været)
Venter på snøen
Venter på att jobben/skolen skal bli ferdig
Venter på lønnen
Venter på ferien
Venter på att favoritt programmet skal begynne
Venter på att ungene skal legge seg
Venter på att partneren kommer hjem
Venter på att ting skal begynne
Venter på å bli frisk (hvor jeg er nå)

Vi venter alltid på noe, stort sett att tingene skal bli bedre enn de er. Det er fasinerende att det som gjør att vi ikke helt klarer å leve i øyeblikket er det som er fordelen når vi mister noen. Det er det som gjør att vi kommer oss videre etter en liten stund i boblen. Alt er jo så klart relativt. Noen av disse boblene varer lengre enn andre. Det kommer jo stort sett an på omstendighetene. Det er vanskeligere å godta att noen som er unge dør enn de gamle, att noen som virker friske dør enn de som er syke. For ikke mange årene siden gikk en slektning bort. Hun var bare 25 og hadde da en datter på 2år. I fjor mistet jeg svigermoren min. Hun var noe å 60. Hun hadde vært syk i 4mnd, 25åringen var i grunnen frisk som en fisk. To tragiske hendelser, med samme utfall. Jeg kjenner ennå de tunge stundene da jeg ikke kan stikke innom i døren eller ta en telefon til svigermor. Men da slektningen min døde tok det meg lengre før tanken ikke fikk meg til å gråte. Vi hadde nettopp begynt å treffes når jeg var hjemme. Min mellomste var like gammel og disse lekte godt sammen. Det var en begynnelse på noe fint, men det ble med begynnelsen. Svigermor døde også altfor tidlig.
Det er rart hvordan Gud har skapt oss. Vi strekker oss hele tiden fremover, for å nå ett mål bortenfor horisonten. Men noen ganger må vi faktisk trekke pusten, roe pulsen og nyte stunden vi har. Det kommer som regel ikke igjen.

Nå har jeg meg en liten pause. Linn (min eldste datter) er på kor, gutten er sendt opp på rommet og minsten sover. Har hatt veldig lite tid til noe som helst i dag. Minsten har fått ørebetennelse på begge ørene, og litt vondt i halsen i tillegg. Noe som ikke bare er lett når du ikke er mer enn to år. Dermed blir det lite gjort på meg. Spesielt når gubben er på jobb hele dagen. Er møteuke denne uka, noe jeg har gledet meg til. Men må nok innrømme att det nok ikke blir så mange møtene på meg. Er jo ikke lett å ha barnevakt til en syk unge. Så da må en bare ta tiden til hjelp å håpe att hun blir bedre snart. Så nå avslutter jeg innlegget og skal nyte litt av øyeblikket nå :)