Sommeren er over....

Jeg har hatt en litt merkelig sommer i år. Har bare vært hjemme på gamle trakter en uke og besøkt familie. Det er noe av det kjekkeste, men ikke akkurat noe ferie. På mandag begynner skole og jobb igjen for fullt, og det nesten uten oppladet batteri... Men sånn er det jo innimellom. Det har ikke vært de store tidene til å reise siden været har vært så usikkert og gresset må slås, så vi får mat til dyrene i vinter.
Men det betyr ikke att jeg ikke har kost meg litt i regnbygene. Har rukket å lese ganske mange bøker (nesten så jeg blir flau), så til tider har huset lidd under min utålmodighet til å få vite hvordan det går med personene i bøkene.
Kanskje jeg oppsummerer litt senere, men nå vil jeg fortelle litt om den boken jeg leser nå. Den heter 'Den brennende tornebusk' og handler om Moses. Har jo sett litt av Prinsen av Egypt filmen. Det har jo vært rart å se Moses på den måten. I denne boken er Moses en preste lærling til Egypternes 'religion'.

Veldig fasinerende skrevet rundt den tiden når Moses dreper en Egypter. Har bare nesten komt halvveis i boken. Til familiens store glede er dette en litt mer tygge bok. En som du ikke har med deg overalt for å bare lese litt lengre.
Men det er litt rart att jeg må lese 'annerledes' historier om de bibelske heltene for å se dem som hele mennesker. Jeg har jo visst att Moses ikke trodde han kunne stå foran faraoen for å få folket sitt hjem. Men har litt følt ham som en 2dimensjonal fyr, nå er han mer 3D. Ikke det att jeg nødvendigvis kjøper hele historien jeg leser, men fordi deler av den kan være sann. Han gjorde mer enn bare å være ett barn i en kurv, drepe en mann og bli utvalgt av Gud. Mellom disse episodene skjedde det mye. Mye av det normale livet på den tiden. Det samme med alle de andre i Bibelen. Ingen av dem er egentlig forskjellige fra oss. De var 'run of the mill' folk. Helt normale og kanskje til og med kjedelige. Det de hadde var troen på att Gud kan og viljen til å gå i Hans fotspor.
Føler ofte att vi har det litt for godt i dagliglivet. Vi trenger egentlig ingen. Hverken mann, kone, barn eller foreldre. Kan vi selv fikse en jobb, tjene penger så klarer vi egentlig det meste selv. Og det er bare i de dypeste daler vi ser att livet er mer enn det vi klarer å få til selv, att vi faktisk trenger noen. Har begynt å se att jeg faktisk trenger noen sånt i det rent daglige. Att dagen blir bedre av å ha ett annet fokus enn seg selv og sitt i en overlig egoistisk hverdag. Problemet er vel att jeg er litt for mennesklig og glemmer ofte att det ikke er jeg som skal klare alt....

En kanskje litt annerledes bokanmeldelse, men så er jeg vel etterhvert litt kjent for å være annerledes...

TTFN