Tornado og Tsunami

Er ord som går ofte igjen i nyhetene i dag. Ord som er ganske like når du tenker over dem. De er også ord vi egentlig vet lite om, betydningen og effekten. Vi vet det vi hører og ser på TV. Vi vet att de er ødleggende. Men vi vet ikke hva konsekvensene er utover det folk mister. Vi synes synd på familier som mister hus, hjem og andre familie medlemmer. Men alt dette er jo stort sett ting som kan bygges opp igjen. Ting det er lett å gjøre noe med.

Vi tenker ikke på det som er hardest å miste. Trygghet, Samfunnet, Tilhørighet. Tryggheten blir revet ut av dem i løpet av minutter. Noe vi her i Norge bare kan prøve å forstå. Vi har ingen naturkatastrofer som ligner disse. Tryggheten kan ikke bygges like for opp igjen som ett hus. Selv om huset blir bygget i en annen del av landet der det skal være tryggere. For disse folkene trodde de var trygge i sine hjem. Hvorfor kan da ikke noe sånt hende et annet sted? Samfunnet kan heller ikke bygges opp like fort. Du kan bo ett sted med like mange folk, like butikker, kirker osv. Men mange av de som var der du bodde før er borte. Venner, familie, prester, butikk ansatte som gjorde att stedet var enda mer hjemme. Det tar tid å bli kjent med nye fjes, nye systemer og nye metoder. Tilhørigheten til stedet henger sammen med de to tingene jeg allerede har nevnt. Det att du blir sett i samfunnet, folk vil savne deg når du er borte. Dette er det siste som vil komme på plass på ett nytt sted. Det tar lang tid of bygge opp ett nytt liv etter en katastrofe. Mareritt, skyldfølesle, savn, tap og hva annet vet vel jeg. Jeg kan som så mange andre bare prøve å forstå en brøkdel av disse katastrofene.
Mine tanker denne morgenen går til Japan og USA. Og alle dem som fremdeles sliter etter tidliger hendelser som dette eller jordskjelv o.l

Till next time,
God Bless