Advent

I nesten flere uker gledet jeg meg til å pynte til jul, som vanlig da tiden endelig kom ble pyntingen noe amputert. Fikk nå litt julesteming sammen me adventslys. Etterhvert kom det julelys på både inne og ute. Den gode tiden hadde endelig komt og jeg nøt det i fulle drag. Plutselig var jammen meg første desember her også, og som lyn fra klar himmel gikk det opp for meg. Det er jammen meg ikke lenge til jul. Det skremmende var att jeg ikke gledet meg. Jodå, gleder meg jo på mange måter til selve julen, men ikke helt til den tiden vi er inne i nå. Lys i vinduer og hele pakka. Grunn??? Jo det er nok en god grunn til det. Det er helt svart i nabohuset. En stor bit av julen her nede mangler. Ingen julelys, ingen lukt av nystekte kaker.
Men sånn er det nå engang. Livet er ikke noe vi kan planlegge i lengden. Det vil vel si att vi kan planlegge alt vi vil, men når alt kommer til alt, så er det Gud som har det siste ordet. Det er godt å tenke på att han vet når livet mitt er slutt. Han prøver å fylle det med alt det jeg trenger på veien. Han er min Fader som absolutt vet alt som er til det beste for meg. Ikke det att han bare er kjærlighet, men han vet når jeg trenger å bli holdt igjen. Akkurat som med mine egne barn. Jeg kan ikke elske dem ved å la dem gjøre alt de ønsker selv. Jeg må sette grenser for dem, slik som Gud setter grenser for meg. Den aller største forskjellen er att Gud allerede har sett hele livet mitt. Ingenting av det han gjør for å gi meg disiplin er noe som blir med i bagasjen min. Det klarere jeg helt av meg selv, mine egne tanker og tolkninger. Jeg er alltid redd for att noe av det jeg gjør med mine barn skal 'ødlegge' for dem. Att de tar det med seg i sin bagasjen. Tenk da hvor deilig å kunne sett det Gud ser. Tenk å se alt det barna mine må gjennom i løpet av livet. Da kunne jeg gitt dem den kunnskapen for å takle det, og ikke brydd meg så mye om ting de ikke trenger. Det eneste er att da ville jo jeg vært en Gud. En Gud som hører alle bønner, som ser all de som ikke tror, hører gråt som jeg ikke kan gjøre noe med. Han har jo tross alt skapt oss slik at vi kan velge selv om vi vil tro på Ham. Bare tenk å stå der ovenfor eget barn: "Du skal være glad i meg." Hva ville ikke det gjort med barnet? Eller deg selv for den sags skyld. Jeg er glad jeg ikke har en slik stilling. Jeg kunne ikke sett på att noen hadde det vondt fordi de ikke kunne tro på meg.

Jeg er glad jeg bare er meg og att Gud har kontrollen. Ingen er bedre enn Ham.

Ha ei velsigna juletid