Regn, regn og mere regn.

 
Joda, det er ekstremt veldig lenge siden jeg har tatt tiden til å taste ned noen tanker. Tilfeldigheter (som jeg da egentlig ikke tror noe på i det hele tatt ;) ) Så kom bloggen min opp i to helt forskjellige samtaler i dag. En på telefon og en på msn. Og det må da vel være for en grunn?? Spesielt siden jeg ikke tror på tilfeldigheter. Så her er jeg da igjen. Taster på igjen. Deler litt mer av meg selv.

Det som opptar meg i øyeblikket er da regn. Regn og mere regn. I vår da vi trengte litt regn for att gresset skulle vokse flott til dyrene kom det ikke noe. På mange uker. Stod i aviser og greier.
Så da er det vel bare sånn att alt skal komme nå? Neida, det er jo ikke sånn. Det er vi (mennesket) som har ødelagt jorden som gjør att det blir klima kriser og ekstrem vær. Gud har ikke latt oss gjøre det, klart han kan stoppe oss. Men vi har jo fått fri vilje. Viljen til å bestemme om vi vil være hans barn eller ikke. Det er jo som med egne barn. Vi kan ikke løpe og passe på dem hele tiden.
Det skulle tatt seg ut att vi dukket opp i friminuttene på skolen for å passe på att de sa og gjorde de rette tingene. Eller på fotball banen. Eller når de blir eldre og ser etter noen å dele livet med. De må jo selv få lov til å ta og føle på ting. Sånn er Gud også, vi er i ett og alt hans barn. Han har sett livet vårt, og vet med enda større sikkerhet hva som er til vårt beste. Og vi som barn har da en tendens til å ikke høre på ham. Til å gjøre som vi selv vil. Det som mamma og pappa sier er jo som regel bare tull.... eller?

Har nok lært på mine 'eldre' dager att de tingen mamma sa var jo ikke helt borti natta likevel. Rett som det er hører jeg meg selv si de samme ordene til mine unger. Rart. Det er som med regnet. Stort sett så daler det ned i moderate mengder. Samme hva den eldre generasjon forteller om flom og store vannmengder vil ikke en ungdom helt forstå hva de snakker om. De gamle bare overdriver. Er det ikke det som går igjen? Men så en dag kommer det faktisk mer regn enn normalt. Bekker blir til elver og elver renner over. Det som før var trygt og godt er plutselig ikke det. En kjeller som kanskje har vært litt 'fuktig' er nå gjennombløt.

Og da kan det gå som hos 'naboen' min. (Du vet på landsbygda er vi aller naboer. Etter endel inbrudd av vann har de nå rustet seg godt opp til en ny flom. Og så langt har de ikke hatt vann i kjelleren. Selv om huset nesten står som en egen øy midt i vannet. Men det måtte litt erfares selv før en hørte på ord fra den eldre generasjon. Jeg er absolutt ikke noen ekspert på å høre etter selv. Har sånn funderbar hjerne så må tygge godt på alt først, og da blir det ofte til att jeg ikkje hører etter... eller iallefall det intrykket jeg etterlater meg.
Det er rart å tenke på att det du oppfatter, tenker og mener ofte er noe helt annet for andre personer. Det du sier kan faktisk tas ille opp, eller mangel på reaksjon. Jeg er nok blitt litt ødelagt der, alt som kommer inn må analyseres. Sånn bare for å ha den 'rette' reaksjonen. Når analysen er over og reaksjonen skal komme finner jeg oftes ut att tiden for reaksjonen er passert - dermed ingen reaksjon.
Prøver å forandre på det, men det er jammen meg ikke lett.


Så da er en her igjen, med en 'ødelagt' person der alt i grunnen kan fikses på. Men er det ikke da godt att Jesus godtar meg som jeg er? Jeg trenger ikke fikse på noe i det hele tatt for att han skal synes jeg er bedre. Han ser meg for den jeg er og elsker meg. Faktisk så er ingen mer glad i meg enn ham. Med feil og mangler. Så når jeg lar ham komme til så hjelper han meg å bli det jeg er ment til å være! Kan ikke si det alltid er like lett å la ham slippe helt til. Det er det mennesklige i meg som skal klare alt selv...

Nå klarte jeg ikke å skrive denne bloggen ferdig på en kveld, sånn er det når timene hopper ifra deg og mannen kommer hjem igjen. Kan ikke være usosial da å bare sitte på dataen. Dessuten så må en jo tidlig opp me unger. Heldigvis har jeg fantastiske unger, så skole jenta mi klarer seg altfor godt uten meg. Innrømmer gjerne det att somregel når jeg står opp med henne blir det bare krangling. Nok om det. Så etter jeg la bloggen fra meg i går kveld sluttet det å regne. Da jeg så hastende jagte en buss i mårentimene (helt uten grunn) så jeg att mangt ett jorde er nå uten vann. Elvene flyter godt enda, men nå helst i sine egne spor. Merkelig hvordan det 'plutselig' bare renner over, og raskere enn det kom er det bare noen få spor igjen. Men nå er ikke alltid tingene som de ser ut som. Det må jo regne en godt stund før alle de små 'bekkene' renner over før det blir for mye i de større. Og dette er ikke alltid like lett å oppdage. Spesielt siden alt det som er smått ofte ikke blir lagt merke til. Som med små ting i hverdagen. Ikke alltid en tenker over hva en gjør. Som med mannen min. Han er veldig flink til å la toalett lokket være nede, og sette korken på tannkrem tuben. Men han legger klær fra seg nesten både her og der. Han har faste plasser, men bare litt rundt forbi. Og det er ikke alltid han klarer å putte søppelet i søppeldunken. legger det fint fra seg ved vasken. Søppeldunken er inne i skapet... under vasken. Ting han ikke tenker over, mens når de små tingene blir for ofte eller mye renner det litt over hos meg. For ham kommer det som kjerringa på julekvelden og går like fort over.
Der er rart med det.
Men nå kaller familielivet på meg nok en gang!
God bless

PS. hvis det absolutt skal regne, kan det godt regne noen velsignelser over meg ;)